Del

Den 28. september 2016, klokken 17:24, løftet Starfighter LN-STF hjulene fra rullebanen på Bodø flystasjon. Det var første gang på 33 år, og i cockpit satt testpilot Eskil Amdal. I ryggen hadde han åtte tonn skyvekraft, og han var sannsynlig vis den eneste i Bodø som ikke holdt pusten i det øyeblikket.

Historien er velkjent for de fleste nå: Etter 13 års møysommelig arbeid hadde et stort miljø av fag-entusiaster med en uhorvelig mengde samlet kompetanse satt en for lengst pensjonert F-104 Starfighter i flygedyktig stand.

Så var øyeblikket der. En F-16 fra Luftforsvaret skulle følge Starfighteren på kloss hold, yte bistand etter behov og for øvrig filme den historiske hendelsen. En merkedag for hele fly-Norge. Vi satt, forståelig nok, klistret. Luftfart.Medias egen fotograf hadde tatt posisjon på toppen av en container ved rullebaneenden, og sekundene dryppet av sted mens vi ventet. Spennende for oss tilskuere, men hvordan var det for mannen som faktisk skulle fly dette missilet? Og hvem er han egentlig?

Fra P-51 til F-35
eskil-amdal-2
Det er ikke mange piloter i Norge som kan måle seg med Eskil Amdal når det gjelder erfaring på ulike flytyper. Her er han i sitt daglige arbeidsantrekk. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvarets Mediearkiv

– Jeg gikk flyskolen på Værnes i 1994, og begynte å fly F-16 i januar 1997, forteller Eskil «Taz» Amdal (43), en av Norges aller mest erfarne piloter.
–  Så var jeg en periode på Tornado F-3 i Royal Air Force som utvekslingsflyger, før det ble Luftkrigsskole 2 og Stabsskolen.

Året etter begynte Eskil som oppvisningsflyger for Luftforsvaret. – Jeg har litt over 3000 flytimer fordelt på en del typer, sier han beskjedent. En del typer betyr i dette tilfellet ca 90 i tallet, så her mangler det ikke akkurat på erfaring. Blant de mest fremtredende flyene Eskil har fløyet er F-16, F-3, F-18, P-51, Spitfire, Mig-15, DC-3 og ikke minst 40 minutter CF-104!
– Jeg jobber i dag som teknisk prøveflyger i Forsvarsmateriell, og jobber spesifikt med prosjekter tilknyttet det nye jagerflyet til Forsvaret, forteller han.

En ekte entusiast

Eskil Amdal var og er, som så mange andre, reinspikka Starfighter-entusiast i barndom og ungdom. Og nå er han en av de ytterst få som har fått oppfylt drømmen om faktisk å fly en av dem.

– Absolutt Starfighter-entusiast! Jeg har vært med teamet i Bodø i fem år, og det har vært utrolig moro og lærerikt hele veien. Det å kunne få fly Starfighter har vært en drøm siden jeg var liten gutt. Som kanskje de fleste flyentusiaster tegnet også jeg Starfighter som liten, og det har alltid vært et ikon og noe helt spesielt, sier han.

 

«Flyet rollet i motsatt retning av motorens dreiemoment»

 

Så til det vi alle lurer på: Hva gikk gjennom hodet hans da han raste nedover rullebanen den dagen og passerte point of no return?
– Jeg hadde en high-speed taxi tidligere i år med test av bremseskjerm, slik at jeg visste hvordan flyet oppførte seg opp mot rotasjonshastighet, men det var selvsagt meget spesielt i det jeg startet rotasjonen. Jeg tenkte, nå blir det i hvert fall en liten stund airborne, uansett hva som skjer! Fra spøk til alvor; jeg hadde full tiltro til maskinens tekniske stand, vi har gått gjennom maskinen mange runder under mange øyne at det bekymret meg ikke som sådan. Likevel er det mange tanker og også følelser i en slik stund, forteller han.

Manuell råskap

Det er stor forskjell på flyene Eskil er vant til å håndtere og den gamle Starfighteren. Her er det virkelig håndflyging som gjelder:

starfto
LN-STF har endelig tatt av. Her er det ingen vei tilbake. Foto: Starfighter.no

– Det er det manuelle råskapet som skiller de to generasjonene, enkelt sagt. F-104 har et ikke-reversibelt flightcontrol-system med hydraulisk assistanse, men der stopper hjelpen. Moderne jagerfly (4 gen+) har en flight control computer som har siste ordet i hvilke utslag som rorene ender med, bare delvis avhengig av stikka.
I F-104 er det flygeren som bestemmer, og kan overskride begrensninger lett med hensikt, det er verre i en moderne jager, sier han.

Dreiemomentet, torque, er også så voldsomt på Starfighteren at det gir direkte retningsutslag under flygingen:
– Flyet rollet i motsatt retning av dreiemomentet i motoren. Det er helt naturlig, og blir også forsterket i mangel på vinger osv. som demper denne effekten. I F-16 og andre én-motors, moderne kampfly fjernes denne effekten med hjelp av flightcontrol computeren.
Ellers så har Starfighteren en formidabel svingradius som ingen kan misunne den, sier han med et smil.

Fløy uten kabintrykk

Selv om turen på alle måter var vellykket, gjenstår noen punkter å utbedre i det som er et kontinuerlig prosjekt.
– Det som var mest fremtredende var mangel på kabintrykk, noe jeg merket like etter 5000 fot da kabinen starter å trykksettes. Dette ikke er så kritisk når en flyr med oksygenregulator og maske hele tiden, men vi var derfor begrenset til 25 tusen fot. Jeg fløy ikke høyere en 20, samtidig som at jeg fulgte godt med på regulatoren og symptomer på hypoksi, forteller Eskil. Oksygensystemet virket som normalt, og kabintrykket er i skrivende stund utbedret. Det er noen testpunkter igjen før teamet er ferdig med testprogrammet, som er grunnlag for generell luftdyktighet av flyet. Dermed ligger det – til stor glede også for oss tilskuere – an til flere sesonger med brølet fra «vestfjordoksen».

– Jeg vil ydmykt takke for tilliten og støtten fra alle foreningens medlemmer!, sier Eskil Amdal til avskjed. Vi håper å se ham bak stikka på Starfighteren igjen snart!

I mellomtiden kan du hygge deg med et gjensyn med Luftfart.Medias video fra begivenheten: