Del

Vi gjengir her den fantastiske enkelthistorien fra boken Sled Driver, ført i pennen av SR-71 Blackbird-pilot Brian Shul.
Boken kan kjøpes på Amazon.

Oversettelsen er ved Luftfart.Media ©
Det var mye vi ikke kunne gjøre i en SR-71, men at vi var de raskeste gutta i himmelen var det ingen tvil om, og vi elsket å minne våre flygende kolleger på det.
Folk spurte ofte om farten gjorde at det var morsomt å fly flyet. «Morsomt» er nok ikke det første ordet jeg ville brukt om det. Intenst, kanskje. Til og med nesten magisk.
Men det var særlig én dag i vår flyhverdag da vi virkelig kunne si at det var ren glede i det å være de raskeste i bransjen – om enn bare for et øyeblikk.
Det skjedde da Walt og jeg fløy vårt siste treningsoppdrag. Vi trengte 100 timer i maskinen for å fullføre treningen og få mission ready-status.
Et sted over Colorado hadde vi passert det magiske timetallet. Vi hadde gjort svingen i Arizona, og flyet oppførte seg eksemplarisk. Snart skulle vi begynne å fly virkelige oppdrag, og i løpet av de foregående 10 månedene hadde vi bygget opp mye mestring og trygghet i maskinen.
Der vi raste over den nakne ørkenen, 80 000 fot under oss, kunne jeg allerede se California-kysten langt der ute. Jeg var, endelig og etter flere måneders intense studier og simulatortrening, herre over flyet.
Jeg begynte å synes litt synd på Walt i baksetet. Der satt han, uten noen egentlig utsikt til det utrolige skuet foran og under oss, med ansvar for overvåking av fire forskjellige kommunikasjonsradioer. Dette var bra trening for ham foran virkelige oppdrag, da en prioritert melding fra bakken kunne være helt avgjørende.
Det hadde også vært vanskelig for meg å gi fra meg kontroll over radioene; gjennom hele min pilotkarriere hadde jeg hatt styring med min egen kommunikasjon. Men, slik var arbeidsfordelingen i dette flyet, og jeg hadde på dette tidspunktet tilpasset meg det. Likevel insisterte jeg på å få være den som styrte radiosamtalene når vi var på bakken.
Walt var god på så mange ting, men han kunne ikke måle seg med meg når det gjaldt smidighet på radioen, en evne som var blitt finsmidd gjennom flere år i jagerflyskvadroner der selv den minste feil på radio kunne skaffe deg trøbbel. Walt forsto dette og innvilget meg denne luksusen.
Bare for å få en idé om hva Walt hadde å styre med, åpnet jeg radiofrekvensene fremme hos meg og overvåket dem sammen med ham. Det meste av radiotrafikken var fra Los Angeles Center, langt under oss, der de kontrollerte den daglige trafikken i sin sektor. Selv om de innimellom hadde oss på sine radarer, var vi i ukontrollert luftrom og ville derfor normalt aldri snakke med dem med mindre det ble nødvendig å entre deres luftrom.
Vi lyttet da en noe skjelven stemme fra en ensom Cessna-pilot ba Center om en avlesning av sin ground speed. Center svarte: «November Charlie 175, I’m showing you at ninety knots on the ground.”
Her er det viktig å forstå at når det gjaldt flygelederne ved Center, snakket de alltid i samme rolige tempo og stemmeleie, enten det dreide seg om en fersk pilot i en Cessna eller Air Force One. Den dype, profesjonelle stemmen fikk alle piloter til å føle seg like verdifulle. Selv kaller jeg det bare «the Houston Center voice». Gjennom årene har denne tonen virket beroligende på piloter over alt.
Bare noen øyeblikk etter Cessnaens forespørsel ga en Twin Beech lyd fra seg på samme frekvens. I en nokså overlegen tone ba også han om en avlesning av sin ground speed.
“I have you at one hundred and twenty-five knots of ground speed,” lød det rolige svaret fra Center.
Oi, tenkte jeg, Beechcraften må virkelig tro at han har imponert sin ukjente pilotkollega i Cessnaen.
Men så, som ut av ingensteder, hører vi en Navy F-18 fra NAS Leemore komme på frekvensen. Man kunne umiddelbart høre at dette var en marinepilot, han var usedvanlig cool på radioen: “Center, Dusty 52 ground speed check”.
Allerede før Center kunne svare, tenkte jeg for meg selv at det var rart at Dusty 52 spurte om dette, i og med at han har en egen ground speed indicator i million-dollar-cockpiten sin. Hvorfor spørre Center?
Så slo det meg: Dusty 52 ville at enhver “bug smasher” fra Mount Whitney til Mojave-ørkenen skulle vite hva virkelig fart er. Han er den raskeste fyren i nabolaget i dag, og han vil være sikker på at alle vet hvor moro han har det i sin nye Hornet.
Og svaret fra Center var tørt: “Dusty 52, Center, we have you at 620 on the ground.”
Da var det at jeg tenkte for meg selv: situasjonen blir vel ikke mer moden enn dette. Da hånden min instinktivt nærmet seg sendeknappen, måtte jeg minne meg selv på at det var Walt som var sjef over radioene.
Likevel, tenkte jeg, dette må bare gjøres. Om bare noen sekunder ville vi være ute av sektoren, og muligheten ville være tapt for alltid. Den Hornet-en må smekkes, og smekkes . Jeg tenkte over all disiplintreningen vi hadde hatt, og viktigheten av at vi fungerte som et crew, og at jeg nå, ved å gripe inn på eget innfall, kunne ødelegge alt det.
Det var nesten så jeg skrek inne i hjelmen min av ren frustrasjon.
Slik ser det ut baksetet der Walt satt
Da var det at jeg hørte det: det lille klikket av mikrofonknappen fra baksetet. I det øyeblikket visste jeg at Walt og jeg hadde blitt et crew i ordets rette forstand.
Fullstendig profesjonelt, og totalt følelsesløst, hørte jeg Walt si:

“Los Angeles Center, Aspen 20, can you give us a ground speed check?”

Det var ingen nøling å spore i svaret, som kom i en hverdagslig tone:
“Aspen 20, I show you at one thousand eight hundred and forty-two knots, across the ground.”
Jeg tror det var de 42 knopene jeg likte best. Så presist og stolt var Center ved å kunne gi denne informasjonen, at jeg bare visste at han satt og smilte der nede.
Men det nøyaktige tidspunktet, da jeg visste uten snev av tvil at Walt og jeg kom til å være riktig gode venner i lang tid, var da han igjen trykket inn sendeknappen og sa med sin proffeste jagerflygerstemme:
 “Ah, Center, much thanks, we’re showing closer to nineteen hundred on the money.”
For et lite øyeblikk der var Walter en gud. Og vi hørte endelig en aldri så liten sprekk i LA Centers profesjonalitet da han kom tilbake:

“Roger that Aspen, Your equipment is probably more accurate than ours. You boys have a good one.”

Det hele hadde ikke vart mer enn noen øyeblikk, men i løpet av den korte, minneverdige sprinten over sørvest, hadde vi satt Navy på plass, og alle vanlig dødelige luftfartøyer i området hadde blitt tvunget til å knele for kongen av hastighet. Og enda viktigere: Walt og jeg hadde krysset den magiske terskelen der vi for alvor ble et crew. Et godt dags arbeid. Radioen forble taus hele veien frem til kysten.
For bare denne ene dagen var det i sannhet morsomt å være de raskeste gutta i nabolaget.

 

Foto: U.S. Air Force

Brian Shul er veteran fra Vietnam-krigen, hvor han fløy en rekke kamptokt. Han ble på et oppdrag skutt ned, og fikk så store brannskader at man ikke trodde han ville overleve. Han kjempet seg likevel tilbake og ble pilot på SR-71 Blackbird. Brian pensjonerte seg etter mer enn 20 år som pilot. Han har blant annet skrevet flere bøker om flyging.

 

Les også: Aurora: Blacbirds arvtager, eller fri fantasi?
Mob Image Banner 468 x 200