Del

I 13 år levde Turi Widerøe drømmen. Ikke bare var hun den første i vesten, en pionér, en rollemodell for kvinner over hele verden. Hun var også et symbol på en verden som endelig var i ferd med å endre seg.

Men selv om faren hennes, Viggo, var med på å grunnlegge et av Norges største flyselskaper, var det aldri gitt at det var Turi Widerøe som skulle bli vestens første kvinnelige pilot i et kontinentalt flyselskap.

Det var nemlig en serie av heldige tilfeldigheter som skulle gjøre at Widerøe ble en verdensberømt skikkelse – ei som skulle inspirere kvinner og jenter i mange år fremover, og gi dem troen på at de kunne gjøre noe som inntil da utelukkende hadde vært forbeholdt menn.

«– Det var ikke meningen at jeg skulle bli flyger, i hvert fall ikke i min fars tanker. Det var rett og slett ikke noe han syntes hadde noe for seg, erindrer Turi Widerøe.»

– Spenning og frihet

I stedet studerte hun formfag. I 1957 ble hun uteksaminert som bokdesigner fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. De neste årene jobbet hun som formgiver for ulike forlag.

Men det var mot den vidstrakte himmelen at drømmene hennes strakk seg, og til slutt ble det også dit hen hun skjønte at hun måtte gå.

Da hun begynte å tjene egne penger fikk hun mulighet til å ta privatflysertifikat gjennom Oslo flyklubb. I løpet av få år hadde hun opparbeidet seg nok erfaring med klubbens Piper Colts, Cessnas, og Luscombes til å kunne ta både flysertifikat klasse A og seilflysertifikat.

– Jeg ble virkelig bitt av flybasillen i løpet av denne tiden. Det var som om en helt ny verden hadde åpnet seg, en verden fylt med spenning og frihet. Det var ingen vei tilbake etter det.

Ett hinder på veien mot flydrømmen var overkommet, men flere gjensto. Faren var nemlig fortsatt skeptisk, og det var lite som tydet på at datidens flyselskaper ville stille seg i kø for å hente inn en kvinne til å sette seg bak spakene.

Fra en dag til en annen

Gjennombruddet skulle bli høyst tilfeldig.

En dag hadde Widerøe fri fra jobben, og hun hadde dratt innom kontoret til faren da en merittert pilot ved navn Hans Grønn Lund var inne til intervju for å bli pilot på selskapets sjøflyruter. Lund var en bekjent av faren, og var en slags autoritet innenfor luftfartmiljøet, blant annet etter tjeneste i luftforsvaret i løpet av krigen.

– Han var veldig opptatt generelt av at ungdom skulle få muligheten om de selv ville det. Jeg tok ham til siden og spurte om han ikke kunne spørre far om jeg også kunne få muligheten til å jobbe i selskapet.

Widerøe husker at Lund måtte tenke seg lenge om før han sa noe.

– Til slutt gikk han med på å spørre. Alle skulle ha mulighet til å få en sjanse, mente han. Far kunne for syns skyld ikke nekte, og gikk med på å spørre driftssjefen i Nord-Norge om de hadde behov for flere piloter.

– Men jeg tror aldri han hadde sett for seg at de skulle si ja, ler Widerøe.

Den daværende sjefen i forlaget hun jobbet i lot henne slutte umiddelbart, og allerede neste dag var hun på plass på flybasen i nord.

Ble kastet inn i det

De neste to årene skulle hun bruke vår- og sommermånedene som annenflyger på selskapets sjøfly. Der var hun med på ruter over hele Nord-Norge, fra Bodø og helt opp til Hammerfest.

– Da jeg kom tilbake den tredje våren hadde jeg akkurat logget nok timer til å ta trafikkflygersertifkatet, men jeg fikk likevel et lite sjokk da jeg fikk beskjed om at de ville sjekke meg ut som kaptein med en gang.

– Så da tok jeg rutesjekk og hoppet rett i det. Det var litt skummelt der og da, for det var mye drittvær, og jeg kjente at flyet vrei seg underveis.

Likevel skulle det ikke ta lang tid før hun ble godt vant bak spakene.

– Etter ei uke så koste jeg meg så mye at jeg tviler på at en bulldoser hadde klart å fjerne meg fra venstresetet, sier Widerøe og ler godt.

Fram til samme høst fløy hun både Norseman og Otter sjøfly, fra Trondheim i sør til Tromsø i nord.

I ettertid tenker hun på minnene fra denne tiden som noen av de fineste fra sin langstrakte karriere.

– Det å fly sjøfly for Widerøe var nok noe av det morsomste jeg skulle gjøre. Og det å være pilot var jo noe helt annet på denne tiden. Vi hadde tid til å besøke stedene vi fløy til, og jeg kan huske mange fantastiske naturopplevelser, spesielt fra Nord-Norge. Vi kunne gå på lange slyngringer langs fjellet, og stemningen oss besetningen i mellom var utrolig god.

Men ingenting varer evig. Turi Widerøe var klar for nye utfordringer.

Turi Widerøe

– Lo meg ut

Høsten 1968 hadde hun begynt å se seg om etter en ny arbeidsplass. Hun tok kontakt med SAS, Braathens, og Fred. Olsen Airtransport. Det ene selskapet hørte hun aldri noe fra, mens det andre omtrent bare lo henne ut. 

Kun SAS viste interesse.

Widerøe søkte på jobben, og etter tre beintøffe dager med opptaksprøver ble hun antatt.

Et halvt år senere var hun klar for sin første utsjekk som kaptein for en Conway Metropolitan om våren i 69.

Turi Widerøe var i ferd med å bli historisk.

«– Jeg hadde en veldig interessant og flott tid i SAS, og jeg har bare gode minner fra den flyoperative avdelingen.»

Hun husker spesielt:

– Jeg fløy blant annet til London i en Caravelle, og jeg husker at jeg ble veldig imponert av hvor rolige flygelederne var selv om det svirret aldri så mange fly rundt i luften. De var alltid like rolige og kompetente, og det var bare fantastisk å få oppleve.

Ukomfortabel i medias søkelys

Til tross for hva enn man ellers skulle tro: Widerøe syntes aldri det var spesielt utfordrende å være SAS sin første kvinnelige pilot.

– Jeg opplevde en støtte og positivitet rundt meg og arbeidet mitt fra kolleger og kabinepersonale som jeg ikke hadde regnet med eller sett for meg. Det eneste jeg syntes var negativt var at jeg ble veldig utnyttet av markedsavdelingen.

Widerøe ramser opp:

– Det var blant annet mediefolk og journalister som ville vite om jeg opplevde mye motarbeidelse fra kolleger. Eller så ville de vite om det var kurver på flyjakken. Det var liksom de samme dumme spørsmålene igjen og igjen.

Mediepresset skulle også gå direkte utover jobben. Hun ble sendt på en PR-turné til USA, og måtte blant annet oppholde seg tre måneder på bakken i Nord-Norge for å lage reklamefilm.

– Det var ikke bare forstyrrende for privatlivet, men også for det faglige. For det var jo bare å fly jeg ville. Men salgsavdelingen fikk presset det de kunne av den sitronen. Og det er klart: Nyhetsinteressen var jo stor, og da ble markedsføringen deretter.

Berømmelsen ble enorm.

I 1970 mottok hun i USA utmerkelsene Amelia Earhart Medal og Harmon Trophy som anerkjennelse for betydningen hun hadde for å utligne kjønnsforskjellene i luftfartsindustrien. Det ble også laget dokumentarfilm om hennes karriere.

Ble tvunget til å slutte

Men det varte ikke så lenge som hun skulle ønsket. Hun stiftet familie og fikk barn, og fortsatte å fly. Da hun ble gravid med nummer to, og gikk ut i permisjon, hadde hun imidlertid logget sin siste time som trafikkflygekaptein.

«– Da jeg ble alene med to barn skjønte jeg at det ikke vil gå. Man kan ikke sitte i en Convair over vidda i nord samtidig som man har et barn med lungebetennelse hjemme.»

Noe av det siste hun rakk før hun satt punktum ved flygerkarrieren var å ta sertifikat for å kunne fly modellen D-59. Hun fikk imidlertid aldri muligheten til å fly denne i vanlig rute.

Også økonomisk fikk SAS-exiten konsekvenser.

– Jeg hadde ikke opparbeidet meg pensjonsgoder, og måtte  i ettertid starte på bar bakke slik sett.

– Mest av alt savner jeg likevel det at jeg ikke fikk gjennomført det yrket som jeg hadde ønsket så mye, og jobbet slik for å få til. Samtidig føler jeg meg heldig som har kunnet følge med utviklingen videre. Sønnen min er jo 3. generasjon Widerøe som er flyger, og han jobber faktisk som kaptein i nettopp Widerøe i dag. Så det er ikke verst!

Siden hun sluttet i SAS har hun blant annet jobbet en periode på sju år som journalist i NRK, i tillegg til at hun tok masteroppgave i historie ved universitetet i Tromsø i 2006 – i den nette alder av 68! Tema for oppgaven er kanskje likevel ingen overraskelse: Is, fly og skip. Oppdagelse og kartlegging med fly i Øst-Antarktis 1929 – 1939.

Turi i styrmannsstolen.

– Billettene er for billige

79-åringen har også gjort sine refleksjoner om dagens luftfartsindustri. Hun synes billettene har blitt alt for billige.

– De [flyselskapene] behandler det flygende personalet veldig dårlig. De har så dårlig tid mellom lange flyginger at de ikke har andre muligheter enn junk food, og det er ingen faste måltider. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan de klarer å opprettholde humøret og helsen når de jobber under slike forhold.

Mangel på søvn er en annen utfordring hun nevner.

Hun påpeker at det er noe til ettertanke at dette er mennesker som skal inneha et helt enormt ansvar.

– Kroppen er jo ikke naturlig skapt for at man skal kunne fly om natten. Og det er jo gjerne slik at de kritiske situasjonene skjer på andre tidspunkter enn midt på klare dagen. En pilot må være 100 prosent på topp til enhver tid, og egentlig mer enn det. Da kan ikke luftfartsmyndighetene sitte på gjerdet mens flyselskapene får lov til å behandle pilotyrket som om det innebar jobb på en hvilken som helst pølsebod, sier Widerøe bestemt. 

Hun understreker samtidig at hun uttaler seg på vegne av seg selv, og ingen andre. Familien hennes har heller ikke lenger noen eierinteresser i flyselskapet Widerøe.

Ikke stolt, men glad

På spørsmål om hun føler seg stolt av det ettermælet som hun har lagt tilbake med tanke på hennes betydning for kvinnekampen, er hun noe nølende.

– Vet du, jeg har alltid vært opptatt av kvinners rettigheter. På den tiden var det jo ikke ansett som normalt at en kvinne skulle tenke i de baner at hun ville bli flyger, for eksempel. Men samtidig har alltid min tanke vært at den beste måten jeg kunne støtte kvinnesaken på var gjennom å gjøre jobben min så bra at det kunne åpne veien for andre. At jeg skulle være minst like dyktig som de andre.

– Så jeg føler en stor glede og tilfredsstillelse hvis andre mener at jeg har utgjort en forskjell for kvinnesaken. Men om jeg i så fall er så stolt av det, det vet jeg ikke.

«– Rent faglig mener jeg jo at ikke har gjort en så mye større jobb enn en hvilken som helst annen pilot.»

Også faren, Viggo Widerøe, skulle til slutt endre mening hva det gjaldt kvinnelige piloter, og datteren bærer heller ingen nag.

– Han gikk litt i seg selv etter hvert. Man må huske at han var født i 1894, og hadde vokst opp i en helt annen tid. Til og med i min ungdom hadde man jo et helt annet forhold til dette med kvinner i jobb, og det var først etter krigen det begynte det å endre seg.

For farens del skulle likevel ikke nådestøtet komme før i 1981.

– Da vi fikk kvinnelig statsminister, ga han opp, sier Widerøe og skratter, før hun legger til:

– Det er jo noe helt annet i dag. Man ser for eksempel disse unge pappaene som tar ansvar hjemme og ser ut til å ha glede av det.

– Ja, noen ganger er det jo egentlig ganske hyggelig at verden bare fortsetter å gå framover.