Del
Pilot Bill Weaver og flight test specialist Jim Zwayer tok av fra Edwards AFB i sin SR-71 Blacbird klokken 11:20 en klar dag i januar. Året var 1966, og det som skulle skje med dem bare et par timer senere var så uhørt at ingen noen gang hadde forutsett det.

 

Det var en fin dag for å fly noen tester i den uhyggelig raske Blackbirden. Spent fast på lårene var sjekklister, data, værinformasjon, frekvenstabeller og timeplan, og de to karene småpratet i korte setninger der de klatret ut over ørkenlandskapet.

Første post på programmet var drivstoffetterfylling fra en KC-135 tanker som lå og ventet på avtalt sted. Bommen ble lirket på plass, fyllingen raskt unnagjort, og Bill hevet hånden til en kort hilsen til operatøren som satt bak observasjonsglasset bakerst i tankflyet.

Så kobet de fra, svingte ut til høyre og akselererte opp til Mach 3,2. Ikke lenge etter var de i 78 000 fot, der det svarte verdensrommet hvelvet seg over dem nesten så nært at det kunne berøres, og der jorden var en diger, krum klinkekule langt der nede.

Testprogrammet kunne begynne. Manøvrene og prosedyrene ble utført med innarbeidet utveksling av kun den aller nødvendigste informasjon. Oppdraget var blant annet å teste hvordan man kunne redusere trim-drag og øke cruise-ytelse når tyngdepunktet (CG) var forskjøvet noe lenger bak enn vanlig. Dette var ikke noe standardoppdrag; flyets lengderetning var ustabil som følge av tyngdepunktsflyttingen. Likevel gikk alt som det skulle. Helt til alt gikk fullstendig galt.

Foto: USAF

Bill skulle gjøre en 35 graders høyre krengning, og gikk inn i manøveren. Kort tid etter skjedde en «unstart» i høyre motor, som da var den lavereliggende. En unstart inntraff når en sjokkbølge raskt pulserte bakover på utsiden av luftinntaket. Med motoren i stans rollet flyet ytterligere høyre og pitchet samtidig opp. Bill Weaver forsto at det var alvor når han i en hastighet på over tre ganger lydens kjente den farlige, brå belastningen på flyet og cockpitglasset ble fylt av kun det kullsvarte verdensrommet der oppe.

Et system som kalles cross-tie slo inn da den unaturlige flystillingen inntraff. Cross-ties formål er å minimere en slik ekstrem roll og å hindre at unstart slår inn på den andre og eneste fungerende motoren i tillegg.

Weaver beskrev det senere, i boken til tidligere Blackbird-pilot Col. Richard H. Graham, slik:

– Jeg kjørte stikka så langt til venstre og frem som det var mulig å få den. Ingen respons. Jeg forsto øyeblikkelig at vi sto foran et vilt ritt.

Muligheten for å overleve en utskytning i Mach 3.18, i 78 000 fot, er liten. Weaver og Zwayer forsto derfor at de måtte bli med flyet i håp om å nå en hastighet og en høyde der det kunne kontrolleres bedre. Der og da var de samlede kreftene som virket på flyet mye sterkere enn det kontrollene kunne hamle opp med. Piloten hadde null autoritet. For Bill og Jim var det som om alt gikk i sakte film, men i virkeligheten hadde det ikke gått mer enn tre sekunder fra situasjonen inntraff til flyet var fullstendig ute av kontroll.

– Jeg forsøkte fortsatt å kommunisere med Jim da jeg kjente at bevissthetstapet var i ferd med å sette inn. G-kreftene var ekstreme.

Så gikk flyet bokstavelig talt i oppløsning rundt de to.

– Hjernen min forsto delvis hva som hadde skjedd, og at jeg umulig kunne ha overlevd det. En del av meg aksepterte at jeg var død. Men så, etter hvert som bevisste tanker kom tilbake, forsto jeg at jeg var i live likevel. Men på en eller annen måte hadde jeg blitt adskilt fra flyet. Jeg forsto bare ikke hvordan; jeg visste at jeg ikke hadde skutt oss ut. Lyden av vinden og noe som hørtes ut som blafrende stropper gjorde at jeg forsto at jeg falt, men jeg kunne ikke se noen ting. Visiret i hjelmen min hadde frosset igjen, og jeg stirret rett inn i et lag med is.

SR-71 fyr helt på grensen til verdensrommet.
Foto: Wiki / USAF

Det var på dette tidspunktet at Bills trykkdrakt beviste sin verdi. Så snart drakten var trykksatt begynte en nødbeholder med oksygen å forsyne ham. Beholderen ga ikke bare pusteluft, men trykksatte også drakten slik at Bills blod ikke begynte å koke (blodet koker bokstavelig talt i ekstremt trykkfall, slik vann vil gjøre det, vår anm.). Drakten hadde også beskyttet Bills kropp i de ekstreme vibrasjonene og G-kreftene inne i flyet.

Men Blackbird-nødsystemet hadde en annen smart innretning som var med på å berge Bill. Ved en utskytning i store høyder er det så lite luftmotstand at kroppen raskt kan komme i spinn som det er umulig å korrigere. Nå hadde en liten pilotskjerm blitt utløst. Den hang fra Bills fallskjermrigg og stabiliserte det ekstreme frittfallet.

Neste bekymring var om den barometriske utløseren på hovedfallskjermen ville fungere. Den var satt til å løse ut i 15 000 fot, men Bill visste at den kunne være skadet. Nå overlatt til ren gjetning om sin egen høyde bestemte Bill seg for å ta sjansen på å åpne hjelmvisiret for å kunne gjøre en vurdering av avstanden til bakken. I samme øyeblikk som han la hansken på det isdekkede visiret kjente han det betryggende røsket som fortalte at skjermen hadde utløst slik den skulle.

Etter landing ble Weaver reddet av ranch-eieren Albert Mitchell Sr. i New Mexico. Han hjalp Bill av med skjermen, før han – i sitt eget Hughes-helikopter – fløy til stedet der han hadde sett Zwayer lande. Mitchell kom tilbake noen minutter senere og fortalte at Zwayer dessverre ikke hadde overlevd. Alt tydet på at han hadde omkommet momentant da flyet gikk i oppløsning.

Etterforskningen viste at det var testingen som hadde ført til ulykken. Cockpit-seksjonen hadde blitt revet av flyet rett bak Zwayers plass, og ble gjenfunnet mange kilometer unna. All testing av denne typen ble umiddelbart stanset.’

Vrakrestene etter Bills fly
Foto: USAF

To uker etter ulykken var Bill Weaver tilbake i SR-71-cockpit.
Han minnes turen:
– Det var min første tur etter ulykken, så test-ingeniøren i baksetet var kanskje litt på tuppa før flyvningen. I det vi raste nedover rullebanen og løftet av, hørte jeg en engstelig stemme over intercom:
– Bill! Bill! Er du der?
– Ja, George, hva er i veien?
– Takk og lov, jeg trodde du hadde dratt din vei!

Bakre cockpit har nemlig ingen utsikt forover, bare et lite vindu på hver side, og George kunne ikke se meg. Et stort, rødt lys på master warning-panelet i baksetet hadde lyst opp akkurat i det vi tok av, og der sto det: PILOT EJECTED.
Årsaken var heldig vis en feilinnstilt bryter, ikke at jeg hadde forlatt skuta.

 

Denne saken er opprinnelig publisert i The Aviationist.
Oversettelse og versjon: Luftfart.Media