Del
Tanken var fornuftig nok; hvordan kan man på en billig måte fly soldater og materiell inn på slagmarken, uten å røpe ankomsten? Svaret ble enorme seilfly. Resultatet ble farkoster kalt «flygende kister», en av 2. verdenskrigs smarteste, billigste og farligste transportmetoder.

 

Seilflyene var i seg selv effektive nok, men terskelen for å ta dem i bruk var preget av at det var krig. Flyvningene foregikk gjerne i stummende mørke, over fiendtlig territorium og med planlagt landing på steder som var plukket ut utelukkende ved hjelp av kart – men ofte også helt improvisert. Med andre ord; man visste aldri hvordan det ville gå.

Seilflyene var rene engangsfly. Det ville ikke være noe å berge etter landing, uansett utfall. Flyene ble derfor bygget i billigst mulig materialer, stort sett bare tre og enkel duk. Inn i disse farkostene puttet man både soldater, utstyr og til og med lette kjøretøyer og tunge våpen. Slepeflyene var – blant de allierte – gjerne C-47 Skytrain eller DC-3.

Britenes Hotspur-seilfly rommet maks åtte passasjerer. Prosjektet ble kansellert til fordel for seilfly med større kapasitet.
Foto: Wiki commons

Seilflyene hadde ikke annen oppgave enn å glidefly inn til landingsområdet så snart linen var frakoblet. Det var selvfølgelig ikke snakk om seilflyging slik vi kjenner det i dag, der man under veis kan manøvrere for å tanke høyde, ikke minst fordi flyvningene helst skjedde om natten.

Mannskap som ble fraktet med seilfly ble referert til som air-landers, i motsetning til fallskjermstyrker som var paratroopers.

Seilflylandingene var ofte ren gambling. Det sies at disse flyene var opprinnelsen til det fleipete uttrykket om at «Any landing you can walk away from is a good landing». Flyet på bildet har landet under invasjonen av Normandie i 1944.
Foto: Wiki commons

De lydløse seilflyene var taktisk nyttige, selv om man aldri kunne stole på at de ville lande noenlunde uskadd. I de verste tilfelle havarerte de fatalt før eller under landing, men det fantes også eksempler på svært vellykkede operasjoner.

Både aksemakter og allierte benyttet slike seilfly under 2. verdenskrig. Lengst gikk nok russerne, som i 1942 utviklet en flygende stridsvogn, Antonov A-40.

Dette ekstreme prosjektet besto av Lette T-27-stridsvogner festet på en ramme av vinger. Den underlige skapningen ble spent fast på buken av TB-3 bombefly og sluppet ra luften. Det vil si: det var planen. Prosjektet ble skrotet etter noen få tester.

Da Korea-krigen kom hadde helikopteret gjort sitt inntog, og ble videreutviklet som der foretrukne innsettingsmetoden for soldater og utstyr.