Del
På en vegg i Bodø henger det første skikkelige bildet av et av datidens mest effektive russiske jagerfly, MiG-31 Foxhound. Dette er historien om hvordan det kom dit.

Dette er en enkeltsak i historien om to brødre og en svoger, alle tidligere jagerflygere, og alle senere SAS-kapteiner. Den leser du her.

MiG-31 Foxhound var et til da nesten sagnomsust, tungt rekkeviddejagerfly, skreddersydd for lange tokt over sjø. Bildet er detaljert og klart, og viser på det tidspunktet usette detaljer. Like etter at det ble tatt gikk bildet med hastekurér til NATOs mange etterretningsinstanser. Det er tatt en junidag i 1985, over Barentshavet. Fotografene er Geir Brataas og hans vingmann NN.

Alarmen går ved 331 skvadron på Bodø flystasjon. På sekunder er beredskapspilotene  Geir Brataas og NN i garderoben. De trekker på seg G-draktene og utstyret like rutinert som erfarne brannmenn trekker på seg sitt når alarmen går. Fokus, rutine, men likevel puls over hvilenivå.

Vektor

Så snart de to F-16-flyene er i luften får pilotene brief og vektor; russiske bombefly befinner seg nær grensa. Langt fra første gang, men norsk tilstedeværelse må som alltid markeres. Geir vet godt at russerne rutinemessig tar tiden frem til de norske jagerflyene kommer til syne. Et slags spill, men langt fra et uskyldig et.

– Vi klatret opp mot bombeflyet og så snart den klassiske glitringen i et metallisk skrog, forteller Geir. Et kjent syn for pilotene, men i denne bransjen slipper man ikke skuldrene og lener seg på forutsigbarhet.

Kort hilsen over toppen av jernteppet

– Vi oppnådde visuell kontakt med mannskapet om bord og hilste avmålt på hverandre slik man gjerne gjør. Men vi hadde også annen etterretning denne dagen, om at det kunne befinne seg eskortefly i nærheten. Vi hadde et slags indre øye åpent for muligheten for at vi kunne få kontakt med en MiG-31. Alle visste at den fantes, vi hadde bare ikke kommet nært et enda, sier han.

– Vi fløy i Mach 1,6 i 40 ooo fot for å ta dem igjen, minnes Geir Brataas.
Illustrasjonsfoto.
Foto: Malin Instanses / Luftforsvaret

De to pilotene avslutter kontakten med bombeflyet og forlater det når de er sikre på at det har kurs den rette veien – det vil si bort fra norsk luftrom. Så begynner de å avsøke himmelen. Snart får Geir øye på noe mot alt det dypblå. Nesten som et rusk på øyet, et blaff av noe som ikke naturlig skal være der.

– Nå bestemte vi oss for å ta oss usett inn mot kontakten. Jeg kjørte ett enkelt, raskt radarsveip over sektoren før jeg slo av igjen.

På den måten håpet han å fange en signatur uten å røpe sin egen posisjon. En radarbelysning ville før eller senere utløse et varsel i det andre flyet, og det var dette Geir forsøkte å unngå.

Blippet

– Jeg fikk et blipp, og kjente pulsen stige. Da vi fløy nærmere fikk vi snart se det som ganske riktig var to usedvanlig store fly. Ikke store nok til å være noe annet enn jagerfly, men større enn noen annen type. Jeg spottet dem visuelt på 22 nautiske mil, eller ca 40 kilometers avstand. Nå ville vi ta dem igjen, og i over 40 000 fot fløy vi Mach 1,6 for å klare det, forteller Geir.

Geir Brataas, tidligere jagerflyger og nå SAS-kaptein, i cockpit på en F-5, som han også har fløyet. Flysamlingen Gardermoen.
Foto: Tore Aune / Luftfart.Media

De hadde funnet en Foxhound. Nå begynte en taktisk manøvrering.

– Det var som om flyet bare vokste i synsfeltet i det vi nærmet oss på skrå bakfra. Nå var det ingen tvil om at vi hadde funnet en MiG-31, og han hadde ikke sett oss enda.

Kameraer ble fokusert på den massive maskinen med røde stjerner på de to haleflatene. Bare sekunder senere var de aller første nærbildene av flytypen på NATO-hender. Et kupp.

For sent å stikke av!

– Vi throttlet oss så tett innpå i blindsonen hans som vi våget. Da vi hadde fått de bildene vi trengte slapp jeg meg under ham før jeg trakk opp på siden av cockpiten hans. Jeg så hvordan piloten skvatt til da han fikk øye på meg, sier Geir og ler. – Da ga han full gass for å stikke av, men på det tidspunktet hadde jo vi fått det vi kom for!

Etter landing ble det en viss oppstandelse på 331. To av deres fly hadde gjort et scoop. Det hører med til historien at det etter en stund kom en kasse svært eksklusive drikkevarer fra NATO-landenes ambassader.

– Vi delte gaven med folk fra stasjonen og skvadronen, men jeg har faktisk fortsatt en uåpnet flaske stående hjemme. Den forblir nok på hedersplass, smiler Geir.