Del
AH-56 var en fullstendig revolusjonerende maskin på 60-tallet. Faktisk så revolusjonerende at den ble sin egen undergang.

 

Bakgrunnen for utviklingen av Lockheeds AH-65 Cheyenne var enkel nok; man ville lage en allsidig bakkeangrepsplattform. Dermed ble utgangspunktet et helikopter som strategisk og taktisk kunne utfylle fly som AV8-B Harrier.

Helikopteret var nokså konvensjonelt designet bortsett fra en skyvepropell bakerst på halebommen. Testflyvningene begynte i 1967, og der ble det straks oppdaget en rekke feil. Blant annet ble hovedrotoren ustabil i ground effect, og det ble snart klart at man måtte tilbake til tegnebrettet.

Flyttet helikopter-grenser

Feilene var ganske raskt løst, og i en 13 minutter lang demonstrasjon ved Van Nuys-flyplassen 12. desember kunne et stort oppbud sivile og militære dignitærer se et helikopter som gjorde ting som til da ikke hadde vært mulig.

 

Skyvepropellen i halen ga AH-56 unike egenskaper.
Foto: U.S. Army Aviation Museum, Ft. Rucker, AL

 

Cheyenne kunne blant annet både øke og senke farten uten å pitche nesen opp eller ned (takket være skyvepropellen), og nesen kunne pitches i hover.

Tradisjonell tandem med utradisjonelt sete

I tandemcockpiten var rollene fordelt slik de er på blant annet Apache i dag, med skytter i egen kabin. Piloten hadde faktisk også et hjelmmontert sikte, en løsning som også har fulgt med utviklingen av kamphelikoptre frem til i dag. Skytterens sete kunne dreies med kanonløpet, slik at han hele tiden hadde direkte siktelinje. I dag er det bare selve våpenet som beveger seg i montasjen på flykroppen.

 

Skytterens stasjon, som i sin helhet kunne dreies rundt. Skytteren satt med øynene til skopet til venstre

 

Cheyenne ble utredet med ulike våpenkonfigurasjoner, men de to kanonene (en 40 mm og en 30 mm), og missilene (TOW og et luft-til-luft FAA-missil) forble i hovedrollene.

Militær misnøye førte til nedleggelse

AH-56 Cheyenne-programmet ble nedlagt i 1972. Da hadde helikopteret utløst en aldri så liten territorialkamp mellom ulike avdelinger i det amerikanske forsvaret, der enkelte fraksjoner følte seg tilsidesatt og truet, og resultatet ble at maskinen aldri fikk den støtten det trengte.

Selv om helikopteret aldri kom seg til operativt stadium, la det direkte grunnlag for mye av det vi i dag finner på moderne kamphelikopteret, og arven etter Cheyenne lever derfor fortsatt.

Her kan du se en dokumentar, full av sprek flyging.
Specs under videoen:

 

General characteristics

  • Crew: Two; one pilot, one copilot/gunner (front seat)
  • Length: 54 ft 8 in (16.66 m)
  • Rotor diameter: 51 ft 3 in (15.62 m)
  • Height: 13 ft 8.5 in (4.18 m)
  • Empty weight: 12,215 lb (5,540 kg)
  • Loaded weight: 18,300 lb (8,300 kg)
  • Max. takeoff weight: 25,880 lb (11,740 kg)
  • Rotor systems: 4 blades on main rotor, 4 blades on tail rotor, 3 blades on pusher propeller
  • Powerplant: 1 × General Electric T64-GE-16 turboshaft, 3,925 shp (2,930 kW)

Performance

  • Maximum speed: 212 knots (244 mph, 393 km/h)
  • Cruise speed: 195 knots (225 mph, 362 km/h)
  • Range: 1,063 nmi (1,225 mi, 1,971 km)
  • Service ceiling: 20,000 ft (6,100 m)
  • Rate of climb: 3,000 ft/min (15.23 m/s)

Armament

  • Guns:
  • 1 × nose turret with either an M129 40 mm (1.57 in) grenade launcher or an XM196 7.62×51mm machine gun and
  • 1 × belly turret with an XM140 30 mm (1.18 in) cannon
  • Hardpoints: 6
  • Rockets: 2.75 in (70 mm) FFA rockets
  • Missiles: BGM-71 TOW missiles

 

Kilder: Jane´s, Wikipedia, Lockheed